Jakt og bærekraft

Høstjakta er i gang, og skogen fylles med jegere. Vi har tatt en prat med Geir Nateland, som er en erfaren og ivrig jeger, og Bjørn Harald Sandvik, som jobber som rådgiver i Parkvesenet og er ansvarlig for viltforvaltning i Kristiansand kommune, for å høre hva de tenker om jakt og bærekraft.

Skrevet av Åse Marie Søisdal

Tilbake til Bærekraftig Kristiansand

Jeger hele livet

Geir Nateland kommer opprinnelig fra Iveland, men har de siste 20 årene bodd og jaktet i Finsland. For Nateland har jakt alltid vært en del av livet.

– Jeg er født inn i en jegerfamilie. Faren min tok meg med på jakt fra jeg kunne gå, og jeg har alltid hatt interesse for jakt, fangst og fiske, forteller han.

I dag er Nateland «kun» jeger, men han har mange år bak seg med engasjement i ulike verv knyttet til jakt og viltforvaltning. – Jeg har holdt på med elgforvaltning siden 1987. Først var jeg med i viltnemda i Iveland i 12-15 år, siden ble jeg med i Finsland viltlag. Jeg har også ledet både kommunal og fylkeskommunal arbeidsgruppe for viltforvaltning, forteller Nateland.

Kan jakt være bærekraftig?

-For meg er bærekraftig jakt å ta ut overskuddet fra naturen samtidig som man beholder en viltstamme som kan produsere nye dyr til neste år. Å oppnå balanse er viktig, sier Nateland.

Han mener også at en balansert rovviltforvaltning er nødvendig.

– Spørsmålet vi må stille oss, er om vi vil at menneskene skal høste mest mulig, eller om vi vil at rovdyrene skal ta mer. Noen mener vi må bevare alle rovdyrene, andre vil skyte alle, forteller Nateland.

Viltforvalteren

Å ta stilling til slike spørsmål er en del av Bjørn Harald Sandviks jobb. I rollen som kommunens viltforvalter må han ta hensyn til dyrevelferd, lokale jegerinteresser, allmenne naturinteresser og konflikter med jordbruk, skogbruk og trafikksikkerhet.

Alle trenger mat, også de ville dyra. Derfor er det nødvendig å regulere størrelsen på viltbestandene slik at dyra som blir igjen finner nok mat. Dette gjøres best gjennom jakt.

-Vi mennesker har forrykket balansen i naturen ved å ta bort de store rovdyrene. Nå står vi igjen som det eneste rovdyret. Derfor er det nå vårt ansvar å holde viltbestandene friske. Vi har overtatt rovdyrfunksjonen, forklarer Sandvik.

Viltbestander ute av kontroll

Det finnes flere eksempler på viltbestander som får problemer med mattilgangen, både her i kommunen og i andre landsdeler.

Her i kommunen var elgbestanden veldig høy på begynnelsen av 1990-årene. Elgen sultet, og det oppstod ofte konflikter mellom mennesker og dyr. Bøndene fikk problemer fordi elgen spiste opp vinterfôret til husdyrene, og i skogen ble det nærmest umulig å plante furuskog fordi elgen spiste opp ungplantene. -Dette var en dårlig situasjon for både dyr og mennesker, fastslår Sandvik.

Det oppstod også mange farlige situasjoner i forbindelse med elgpåkjørsler.

– Elgen er et stort dyr, og i tillegg til lidelse for elgen og store materielle skader, blir det ofte personskader i forbindelse med elgpåkjørsler, forklarer Sandvik.

I dag sees lignende tendenser på Vestlandet hvor hjortebestanden har kommet ut av kontroll.

Tok nærmere tretti år å friskmelde elgbeitene

I ettertid har det blitt utført beitetaksering. Med jevne mellomrom kartlegges forekomsten av de viktigste beiteplantene for elg vinterstid. Hvis plantene blir overbeitet, tar det veldig lang tid før de kommer tilbake. Det tok nærmere tretti år før viltbeitene kom seg etter overbeitingen på 1990-tallet, og 2017 var det første året beitetrykket i hele kommunen var bærekraftig.

-Nå forsøker vi å være i forkant. Hjorteinnvandringen fra vest er stor. Dette ser vi særlig i Finsland hvor beitetakseringen fra 2021 viste økt beitetrykk. Derfor setter vi nå opp kvotene for mengde hjort som bør felles, forklarer forvalteren.

Tap av naturmangfold og bærekraftig forvaltning

Bærekraftig viltforvaltning er også et viktig tema for Nateland. Dagens situasjon, med tap av natur og biologiskmangfold, fører til at mange tenker at jakt ikke kan være bærekraftig. Her har den erfarne jegeren gjort seg opp noen tanker.

– Jeg mener at den største trusselen mot bærekraftig forvaltning er trenden om at alt skal vernes. Der vil det nok alltid være debatt. Mitt motargument er at jegerne er de beste dyrevernerne. Hvis vi vet at dyra har det vondt, gjør vi noe med det. Vi skal ta ut overskudd, ikke pine dyr. Så lenge mennesket har grepet inn i naturen, må vi forvalte den, fastslår Nateland.

Jegeren har mange tanker om hva som er god og dårlig forvaltning. – På nittitallet, da det kokte av elg, hadde vårt jaktlag kvote på sytten elger, i dag har vi tre. Så mye elg som det var på nittitallet, er det ikke plass til, det er ikke nok mat. Dette går ut over elgen, og vi får små dyr. Det har vi fortsatt, forteller Nateland.

– Forvaltningen i etterkant har vært fornuftig. Her i Finsland har jaktlagene en avtale om «oksefreding», og ingen store elgokser blir skutt de første ukene av jakta. Fram til nå har vi dessuten hovedsakelig tatt ut ungdyr og kalver og spart de store produksjonsdyra. Nå har dette blitt litt friere, og flere store dyr kan skytes, fordi mange mener at elgstammen har vokst. Dette bekymrer meg, og jeg er redd at vi fort kan ødelegge elgstammen, sier han.

Nateland har også tanker om dagens forvaltning av hjort. – Hjort blir det bare mer av. Hvis vi ønsker å holde hjorten på dagens nivå, må jakttrykket være høyt. Et spørsmål vi må ta stilling til i denne sammenheng er om det er mulig å ha både en sunn elgbestand og hjortebestand. Jeg tror ikke det, sier jegeren. Han viser til at det på 1800-tallet var mer hjort enn elg i området, og at hjorten nå er tilbake for fullt etter at elgbestanden ble betraktelig redusert på nittitallet.

Her sikter jegeren til dyras mattilgang og at hjort og elg ofte beiter på de samme vekstene. – Dyra trenger mat. 3000 dekar per elg er passelig. Blir det for mange dyr, vil de sulte, fastslår han.

Frivillig fredning av fugl og skuddpremie på rev

I tillegg til oksefredning, har også mange av finslandsjegere blitt med på en uoffisiell fredning av storfugl. Slike avtaler skjer gjerne i regi av viltlaget hvor representanter fra de ulike jaktlaga møtes for å planlegge jaktsesongen.

– Så lenge jeg kan huske har det vært et frivillig vern av fugl, forteller Nateland. – Tanken var å øke bestandene, men det ser ikke ut til å ha hatt ønsket effekt. Folk spekulerer i forskjellige årsaksforklaringer. Noen mener rovdyr tar fuglen, jeg er usikker, sier Nateland.

Et tiltak som ble prøvd ut for å øke bestandene av skogsfugl, var skuddpremie på rev. – Siden revebestanden var stor, og vi vet at reven tar fuglunger og annet småvilt, ønsket vi å redusere revebestanden for å se om forholdene for det andre viltet kunne bedres. Skuddpremiene ble finansiert fra Songdalen kommunes budsjett for landbruk. En god del skuddpremier ble utbetalt uten at jeg kan si jeg har sett verken stor reduksjon i revebestanden eller nevneverdig forbedring på skogsfuglbestandene, forteller Nateland.

Konflikter med mennesker

Forvaltning går ut på å finne balansen mellom uttak og vern av viltbestandene. Noen ganger fører dette til konflikter mellom dyr og mennesker. Dette er konflikter som viltforvalter Sandvik må håndtere.

I kystnære- og tettbygde strøk av kommunen oppstår ofte konflikter mellom mennesker og rådyr. Her lever rådyra på små restarealer nær bebyggelse hvor det ikke drives jakt. Også i kommuneskogen får viltet gå i fred. En kongelig resolusjon fra begynnelsen av 1900-tallet sørger nemlig for at alt vilt i kommuneskogen er fredet.

– På den tiden var det lite vilt i skogene, og ideen bak resolusjonen var å spare viltet som var igjen samtidig som byens borgere trygt kunne ferdes i skogen. Dagens situasjon er helt annerledes, og det er i bynære områder rådyr oftest kommer i konflikt med mennesker, utdyper forvalteren.

Folkeopplysning

Noen av konfliktene oppstår når rådyra kommer inn i hagene til folk og spiser hagevekster. Slike konflikter kan forebygges ved å plante vekster som rådyrene ikke liker.

Grevlingen er et annet dyr som kommer tett på oss mennesker, og mange kontakter kommunen for å få fjernet grevlinger som dukker opp i hagen. Sandvik mener at dette bunner i fortellinger om «den farlige grevlingen».

-Jeg mener at grevlingen har fått et ufortjent dårlig rykte. I realiteten gjør grevlingen lite skade, og vi jobber med å opplyse innbyggerne om dette. Vi ser at når folk får ny kunnskap, er det mange som ombestemmer seg. Plutselig blir grevlingen en velkommen gjest i hagen som det er spennende å følge med på, forteller Sandvik.

Store utfordringer med rådyrpåkjørsler

En konflikt som derimot er mer alvorlig, og som forvalteren er opptatt av å sette søkelys på, er møter mellom bil og rådyr. Hvert år meldes det om over hundre rådyrpåkjørsler i kommunen, og mengden ser ut til å være økende. De fleste av disse påkjørslene skjer nær byen. -Dette er alt for mange, og det er fortvilende fordi det fører til store lidelser for dyra og store materielle skader på biler, sier Sandvik.

Det blir enda større lidelser når påkjørslene ikke blir meldt.

-Vi får stadig henvendelser om skadde dyr. Veldig mange av disse har gamle påkjørselskader. Hvis man kjører på et dyr, er man pliktig å melde fra til politiet, opplyser Sandvik.

Viltpåkjørsler er lite bærekraftig. Foruten dyrenes lidelser, fører skadene av sammenstøtene til store samfunnsøkonomiske kostnader. Det er også problematisk at kjøtt fra påkjørt vilt oftest blir kassert. Regelverket skal sørge for at maten vi spiser er trygg. Kjøtt fra påkjørt vilt er ofte forurenset eller ødelagt i sammenstøtet og dermed ikke trygt å spise.

Alle disse uheldige faktorene kan reduseres når viltbestanden blir regulert gjennom jakt.

-Nå vurderer vi ekstraordinær felling i problemområder. Kanskje fallviltgruppa (tidl. viltnemda) kan gå inn og forebygge, foreslår Sandvik.

Tapt rådyrkjøtt

Slaktevekt er dyrets vekt etter at det er flådd og indre organer er fjernet. Dette er vekta vi refererer til når vi snakker om hvor mye av et dyr som benyttes til mat.

Slaktevekta til et voksent rådyr ligger vanligvis på mellom 13 og 20 kilo.

Hundre trafikkdrepte rådyr i kristiansandsområdet vil dermed utgjøre mellom 1,3 og 2 tonn rådyrkjøtt som kasseres årlig.

Verdifull mat fra naturen

Viltkjøttet er en verdifull ressurs for grunneierne, jegerne og deres familier. Noe blir også omsatt, men da først etter at kjøttet har blitt kontrollert og godkjent av mattilsynet. Nateland mener at særlig på nittitallet utgjorde viltkjøttet en stor verdi, men også i dag hentes betydelige mengder mat fra naturen.

– Jegerne høster av overskuddet. Elgen vi skyter, har en gjennomsnittlig slaktevekt på 120 kilo. I tillegg kommer kjøtt fra rådyr og hjort. På rådyr jaktes det veldig hardt, og i Finsland felles det 60-70 stykk i året. Til sammen utgjør dette mange tonn kortreist mat, opplyser Nateland.

Savner debatt om naturinngrep

-Vi griper stadig inn i viltets leveområder, slik er det overalt. Ny E39 skjærer gjennom elgens gamle trekkveier, og du får ikke sperret viltet ordentlig ute. Når elgen kommer inn, kommer den ikke ut igjen. Så ender vi opp med viltpåkjørsler der vanlige folk kjører på disse dyra. Dette er utfordrende, og jeg vet ikke hvordan det skal løses, sier Sandvik.

Nye veier skal bygges billig. En av måtene er å redusere antall tuneller og viltkryssinger.

-Vi tar noen valg man kan lure på. Økonomien har lett for å telle mye. Ting blir påpekt, men ofte trumfer økonomi. Gjør vi nok? spør Sandvik.

-Det er rart at vi aksepterer over 100 rådyrpåkjørsler i året når man tenker på både dyrelidelser og materielle skader dette medfører. Om dette er det forbausende lite debatt, kanskje fordi få kjenner omfanget. Dette synes jeg er skikkelig ille, sier Sandvik. -Da er det bedre å sørge for mindre bestander gjennom jakt. Da kan i det minste kjøttet brukes, forklarer forvalteren.

Nærkontakt med ville dyr

Jakt kan organiseres på ulike måter. Nateland foretrekker å snike seg inn på byttet. – For meg er det viktigste med jakt spenninga. Det beste er å snike seg inn på dyra og skyte uten at de merker at du er der. I det ene øyeblikket spiser de gress, i neste øyeblikk er det slutt. Da er du jeger, forteller en engasjert Nateland.

Jeger Geir Nateland sitter med gevær — Jeger Geir Nateland har flere ganger opplevd å komme svært tett på dyrene.

Nateland har tre ganger sneket seg så nært inn på levende elg at han har kunne røre ved dem. Dette har hendt i forbindelse med ettersøk, som er når kommunens fallviltgruppe rykker ut for å finne et skadet dyr.

-En gang fikk jeg beskjed om en elgkalv som gikk rundt alene, og ble bedt om å rykke ut for å avlive den. Jeg dro til stedet, og fikk raskt øye på elgkalven. Kalven så frisk og fin ut, og løp opp og ned en skråning. Jeg snek meg nærmere for å se hvor den ble av. Etter hvert fikk jeg se ei elgku som satt fast i et dike. Uten å tenke på at jeg kunne bli skadet la jeg fra meg rifla, snek meg opp bak kua og dyttet henne. Dyttet mitt var det som skulle til. Kua bykset opp av diket, løp 30 meter, så la hun seg. Jeg ble sittende å se på henne og kalven, og etter ei stund reiste kua seg og de gikk videre. I denne situasjonen kunne jeg ha skutt begge og sagt de var skada, men det så jeg ingen vits i. Det var mye bedre å se dem gå levende fra stedet, forteller Nateland.

Mår er et annet dyreslag Nateland har sett flere ganger, og dette er opplevelser han husker. – Måren er ganske sjelden og veldig sky, men for et par år siden så jeg mår rett ved uthuset, det var veldig gøy. Og vet du hva? Vi så faktisk mår sist lørdag da vi var på elgjakt, skyter han inn.

Identitet og fellesskap

Selve jegerrollen har tradisjonelt tilhørt mennenes domene, men dette er i endring. Nateland synes det er bra at stadig flere kvinner jakter. – Jeg mener at jakt er for alle. For meg har det vært helt naturlig å ta med meg døtrene mine på jakt, forteller jegeren.

-Det er viktig å løfte fram de sosiale aspektene med jakt, fordi den har stor betydning for mange på bygda. Sammenkomsten, det sosiale fellesskapet og kaffebålet er bærekraftig i seg selv, fastslår Nateland.

For mange er elgjakta den gangen i året alle naboer på tvers av generasjoner samles.

– Her i Finsland har alle et forhold til jakt, det handler om identitet og fellesskap. Bare tenk på plakaten på nærbutikken, jeg vet ikke hvor mange år den har vært der, utdyper han.

Plakaten Nateland refererer til, er en oversikt over antall elg og hjort de forskjellige jaktlagene har skutt i løpet av jaktsesongen. – I år ser vi at hele hjortekvota i Finsland allerede er fylt, dette til tross for at vi i år kunne ta ut mer enn dobbelt så mange dyr som i fjor, opplyser han.

Viltet hører hjemme i naturen

Både Nateland og Sandvik mener det er viktig å understreke at viltet hører hjemme i naturen. I dag gjør mennesker store inngrep i omgivelsene våre, noe som krever at vi er mer bevisste på balansen mellom den ville naturen og det menneskeskapte samfunnet. Det er viktig at vi høster av naturen med respekt for egenverdien og balansen i den. Her gjør viltforvaltningen en viktig oppgave.

– Dyrene er en del av det biologiske mangfoldet, og vi har et ansvar for å ta vare på viltet, avslutter Sandvik.

Tilbake til Bærekraftig Kristiansand

Formidlet med DigiStory